FATMA BUTT

Hei! Jeg heter Fatma Butt, 19 år gammel og jeg har en hverdag som er fylt med spennende utfordringer og en hverdag der jeg balanserer mellom jobb, studie og tid med de som står meg nærmest. Jeg jobber på Stovnerskoghjemmet (sykehjem), i avdelingen for rusavhengige, hvor jeg er en del av et team som jobber for å gi beboerne et trygt og verdig liv. Dette arbeidet har lært meg mye om betydning av empati, tålmodighet og hvordan små handlinger kan utgjøre en stor forskjell i menneskers liv, ikke bare det men det gir meg unikt perspektiv på livets utfordringer og en dyp respekt for de små seirene som betyr så mye i andres liv. Det er givende å vite at man bidrar til noe meningsfylt, samtidig som man lærer noe nytt hver eneste dag.

Ved siden av jobb studerer jeg journalistikk på Høyskolen Kristiania, hvor jeg går mitt første år. Journalistikk var egentlig ikke mitt førstevalg – Jeg hadde lenge drømt om å studere barnevern.Jeg har alltid hatt et sterkt ønske om å hjelpe barn som har det vanskelig hjemme, særlig de med utenlandsk bakgrunn. Jeg ville bidra til å gi dem en tryggere fremtid, men også til å endre hvordan barnevernet blir oppfattet i det utenlandske samfunnet. Altfor mange ser på barnevernet som noe negativt – som en institusjon som splitter familier – men jeg ønsket å vise dem at barnevernet også kan være en positiv kraft som hjelper barn ut av vanskelige situasjoner.

Min motivasjon kom fra et sterkt ønske om å støtte barn som har opplevd traumer hjemme, men som aldri har følt seg trygge nok til å fortelle det til noen. Jeg ville være en trygg person de kunne betro seg til, en som forstod deres bakgrunn og kultur, og som kunne hjelpe dem å finne veien til et bedre liv. Selv om jeg ikke fikk muligheten til å studere barnevern, bærer jeg fortsatt med meg dette ønsket om å hjelpe og utgjøre en forskjell, noe som har påvirket valget mitt om å studere journalistikk. Jeg bestemte meg for å ta den muligheten for å utforske en annen vei som også kunne gi meg en stemme til å gjør en forskjell.

Jeg er enebarn, noe som både har sine fordeler og ulemper. På den ene siden kan det noen ganger føles litt ensomt – jeg har alltid hatt lyst på småsøsken som jeg kunne plage litt. På den andre siden kan det også føles som en luksus, fordi jeg har fått mye av det jeg ønsket meg som barn. Selv om jeg ikke har søsken, har jeg alltid hatt kusiner og fettere som føles som søsken, og venninner som jeg av og til “plager” litt på samme måte som jeg ville gjort med søsken. 

Jeg er veldig glad i dyr, spesielt katter. Jeg hadde en kattunge som het Milan, med kallenavnet Milo. Milo var min beste venn i tre år, men dessverre måtte jeg finne et nytt hjem til henne da jeg fikk allergi mot pelsen hennes. Selv om det var en vanskelig avgjørelse, er jeg glad for de minnene vi har.

Jeg er også en person som ikke åpner meg opp for alle. Det er bare spesifikke mennesker i livet mitt som får se den åpne og sårbare siden av meg. Dette er både en fordel og en ulempe – på den ene siden gjør det at jeg beskytter meg selv, men på den andre siden kan det være en utfordring å la nye mennesker komme nær nok til å bli virkelig kjent med meg. Dette er noe jeg jobber med, samtidig som jeg verdsetter de nære relasjonene jeg allerede har.

Journalistikk gir meg  en mulighet til å bidra med noe meningsfylt, og jeg ønsker spesielt å bruke journalistikken som et verktøy for å belyse kultur og mangfold i Norge. Å jobbe med journalistikk innebærer å ha en god forståelse for hvordan kulturen i landet vårt har utviklet seg over tid. Norge er mer mangfoldig enn noen gang, og dette mangfoldet gir oss både muligheter og utfordringer. Jeg ønsker å være en journalist som ser og forstår ulike perspektiver, og som kan bidra til større innsikt og forståelse i samfunnet.

Jeg drømmer om å ha dype samtaler med barn og ungdom fra ulike familier og miljøer, særlig de som lever under utfordrende forhold. Jeg vil bruke journalistikken til å lytte til deres historier og dele dem med verden, for å vise at deres stemmer er viktige og at deres erfaringer fortjener oppmerksomhet. Jeg tror at ved å fortelle deres historier, kan vi skape en større forståelse og kanskje til og med bidra til positive endringer i livene deres.

 En stor inspirasjon for journalistikk valget var journalistene som dekket krigen i Gaza. De viste et enestående mot ved å stå midt i en krigshjertet hverdag, oppdatere verden med viktige historier og kjempe for sannheten. Uansett de enorme utfordringene de sto overfor, formidlet de det med et smil og en ukuelig vilje til å fortsette. Deres arbeid har vist meg hva journalistikk kan bety – ikke bare som et yrke men som en kamp for rettferdighet og håp!

Jeg er en person som verdsetter de nære relasjonene i livet høyt. Ingenting betyr mer for meg enn å bruke tid med familien og vennene mine, det kan være alt fra dype samtaler, gå ut å spise eller bare å tilbringe tid med hverandre. De jeg har nær meg gir meg trygghet og glede i livet mitt, ikke bare det men de spiller en viktig rolle i hvem jeg er som person.

Selv om livet kan være travelt med både jobb og studie, gir det meg en følelse av mestring av å håndtere alt dette. Jeg ser Frem til å utvikle meg videre, både som en journalist og som et mennesket!